Så lenge jeg kan huske, har hun hatt denne effekten på meg. Fått meg til å føle meg både viktig og samtidig underlegen. Det nysgjerrige blikket når jeg fortalte, søkende etter hva som befant seg i mitt hode. En å sammenligne med, kanskje. Den rungende latteren når jeg spøkte, som om jeg var verdens beste underholdning. Som om hun kunne tilbragt alle livets timer i latterkrampe. Alle livets timer med meg. Den lekende lette tonen, de villeste tanker som bare hun ytret uten et fnugg av skam. Om universet, enkeltmennesket, sex og livslyst - alt med de sultne flammene i øynene. Hun hadde en slags fri, lokkende måte å uttrykke seg på, som jeg både beundret og fryktet.

Hun var vill. Måten hun elsket på, som om vi to var de eneste i verden. Som om solen ikke skulle komme opp igjen, og dynen med det blomstrete sengetrekket var det eneste stedet som fantes. Som om jeg var alt hun trengte og ville ha, selv om jeg visste det bare var halve sannheten. Der og da var det sant. Det gnistrende, nesten forgudende blikket hun ga meg, og skrikene som druknet i puten. Hun tok det hun ville ha, og lot meg brutalt forta meg av de nesten perfekte formene hennes. Hun var vill, og hun gjorde meg vill. Sammen var vi rovdyr, på evig jakt etter livet.

Måneskinnet gjenspeilet seg over den klamme huden, lekte rundt over en nesten mager ryggrad. Det slo meg nok en gang hvor vanvittig vakker hun var. Og hvor skjør hun egentlig var når hun ikke visste at jeg var der. Enda en søvnløs natt. De små skjelvingene bekreftet tårene som bevisst ikke var mine å se. Der satt hun igjen, i en tåke av drømmer og minner - de som både ga henne liv og tok livet av henne. Jeg visste jo det, at hun var ødelagt. Likevel fikk jeg meg ikke til å si det høyt verken til meg selv eller til henne. Likevel fikk jeg meg ikke til å forstyrre tankene hennes for å holde rundt henne. For hun var hun. Min omsorg var hennes ydmykelse. Og jeg hadde vel slått meg til ro, så godt jeg kunne, med at hun var en egen art.

Hun hadde alltid hatt den effekten på meg. Fått meg til å føle meg både viktig og samtidig underlegen, utilstrekkelig. Hun fikk frem både det beste og det verste i meg. Og i alle år har jeg både elsket og hatet henne for akkurat det: At hun var hun.

Photographies by amazingly talented Lena Pogrebnaya, click them to see more of her work.