Så der sto vi. Splitter nakne, sårbare, med klamme hender og hverandres hjerter i den ene hånden - fortidens utallige, unevnelige handlinger i den andre.

Dette ordet: Lykke.
Hvordan definere det? Hvordan definere noe så hinsides intens?

Var det da universet fant det for godt å plassere meg inn i en familie som elsker meg? Da jeg fikk akkurat det jeg ønsket meg og kake med fem lys på? Var det da jeg fikk min første sekser på skolen? Min første kjæreste? Eller min andre, eller min tredje? Da jeg sakte men sikkert ble friskere fra to år på et mørkt rom? Min første betaling for å gjøre det jeg elsker? Da jeg giftet meg med mannen i mitt liv – mitt fjell, min person på denne planeten? Eller da jeg tok skrittet og tenkte mitt eget navn foran alle andres? Kanskje alle sammen. Kanskje ingen.

Jeg har følt meg så lykkelig at jeg ikke har visst hvor jeg skal gjøre av meg flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har elsket så høyt og intenst at hjertet mitt var millimeter fra å revne i alle arterier. Presset ut en glede jeg verken visste fantes eller visste om kroppen min kunne takle. Jeg har vært så frustrert, redd og grepet av total panikk at trykket i brystet mitt truet med å kvele meg. En dag på toppen av verden, den neste i en fjellsprekk der hvor, uansett hvor hardt du ser, ikke skimter en eneste solstråle.

Var det kjærlighet første gang jeg kysset noen? Første gang jeg lå med noen? På den tiden føltes det sånn. En overveldende følelse av lyst, glede og stolthet første gang jeg kysset nedover en feilfri kvinnekropp, eller første gang jeg sa ”Jeg elsker deg”.

Jeg vil kanskje aldri oppleve følelsen av mitt nyfødte barn på brystet, men jeg følte det alle foreldre snakker om - en kjærlighet jeg ikke visste eksisterte, da jeg holdt nevøen min inntil meg for første gang. Og den kjærligheten som allerede var for mye for en jente på skarve sytten, ble bare sterkere med årene; I går, da han kastet armene rundt halsen min, kysset meg på kinnet, la seg inntil meg med en idiotisk barnebok i fanget og sa han hadde savnet meg masse. Det er kjærlighet, det vet jeg med full og hel sikkerhet.

På alle tidspunkter; i alle bosituasjoner, romantiske, seksuelle, vennskapelige tidspunkter i livet mitt har jeg tatt et skritt tilbake og bestandig tenkt det samme: Kan man dø av angst? Kan man dø av lykke? Av kjærlighet? Hva faen gjør jeg nå? Så har jeg sovnet og håpet på to ting:

1. Jeg våkner og alt er på magisk vis i skjønneste orden
2. Jeg sovner med én lykkelig tanke i en alt for kaotiske hjerne, og våkner ikke igjen.


Selv om det kun er tanker for å berolige, er det nettopp det; utrolig beroligende. Noen har en lang medisinsk definisjon, en diagnose og piller på resept, noen kaller det enkelt og greit klin gæærn eller lignende. Det kan være det samme, utfallet er uansett; Det er en evig berg-og-dal-bane å være en person med et så stort hode. Som en av mine fantastiske mennesker, den mest bekymringsfrie sjelen jeg kjenner sier; ”Du har det med å bli litt revet med, du. Det må du både passe deg for og nyte.”

Så her står vi. Splitter nakne, sårbare, med klamme hender og hverandres hjerter i den ene hånden - fortidens utallige, unevnelige handlinger i den andre. Valget er enten å holde seg en meter fra kanten, slippe hjertet og holde seg trygt fast. Eller; å slippe taket, lukke øynene, gripe hjertet med den klammeste hånden og hoppe. Skadene kan være massive, katastrofale. Men går det bra, da har vi vunnet mer enn vi kunne håpet på. Da er vi, om ikke for alltid, nå det vi tror er lykkelig. Og det må være det viktigste.

Kanskje er lykke, dette ordet vi er så glad i å bruke men som er tilsvarende vanskelig å gripe, akkurat det vi tror det er der og da. Den vanvittige ilden i oss, der og da, i øyeblikket. Dog det viser seg å være knusende i ettertid, kanskje det var brennende lykke i det gitte tidspunktet. Jeg tror det.

Disse tankene, både fiktive og sanne, skrev jeg for noen måneder siden, og fant den frem fra arkivet nå. Personlig, men noe jeg tror ethvert månebarn kan kjenne seg igjen i - i hvertfall deler av det.