Ved siden av meg på toget sitter en dame, i femtiårene - tror jeg, jeg synes bestandig det er så vanskelig å bedømme alderen sånn. Det tror jeg alle gjør, jeg har gått for å være både seksten og tjueseks. Hun sitter og leser en eller annen kioskroman, helt sikkert førsteklasses husmorporno. I det irriterende lille og upraktiske nettet foran henne ligger et magasin som mer eller mindre omhandler slanking og å elske seg selv, kompanjert av en stakkarslig banan. Jeg har ikke sett henne spise hele turen. Der sitter hun med erotikken i hodet, lever seg inn i en annens sexliv med et begjær om at det var hun som hadde vill, hensynsløs men samtidig øm elskov med stallgutten heller enn vaneligg med sin en gang så interesserte ektemann. Kanskje han vil ha henne igjen på samme måte som da de giftet seg hvis hun bare strammer opp bakenden litt til. Nei, stallgutten får holde for nå. Bananen får vente til hun er ordentlig sulten.

Det hender hun kaster små blikk til siden, ser septumen min, det ville håret og den slitne jeansen. Jeg smiler bare tilbake, jeg er vandt til å bli sett to ganger på, enten det er av misbilligelse, facinasjon eller rett ut avsky. Så smiler hun fort tilbake og ser brydd ned i husmorpornoen igjen. Som om jeg har tatt henne i et øyeblikk ute av ansiktet utad, den hun alltid har stålkontroll på ellers. Det plager meg ikke. For lite vet hun, faktisk er det nesten underholdene, der hun drømmer om ømme kyss og bit, at jeg er på vei til deg for å ha langt mer enn den ville, hensynsløse sexen hun lengter så bittert etter.

Kanskje tenker hun på meg også. Hvor skal hun. Hva vil hun i livet. Og kommer hun egentlig noen vei i livet med den der forferdelige ringen midt i trynet. Er det noen som elsker henne. Er det noen som elsker med henne. Svarene er stort sett ja. Hun får velge selv hvilke som ikke er, for jeg sitter med et sultent sinn, en fuktig truse og skittne tanker, og kommer på, for sikkert fjortende gang på den fem timer lange togturen at om en liten stund har jeg de store armene dine i et jerngrep rundt meg. Jeg er nok akkurat som hun mistenker at en med ring i nesa og vilt hår er.

"Jeg er redd og kvalm, våt og klar.
Det reflekterer oss godt, som en slags universets ironi"

Brått går det opp for meg at det faktisk er nå snart. Og sommerfuglene minner mer om fiskekroker i magen nå, jeg er redd og kvalm, våt og klar. Det reflekterer oss godt, som en slags universets ironi. Vilt og brutalt, stygge og vakre, alt annet enn rolig og stabilt - takk gudene for det. Kjærligheten er ikke som på film, i allefall ikke for meg. Kjærligheten er urolig og skarp, overraskende og jævlig, men så avsindig tilfredsstillende. Måten vi elsker på er ikke som på film. Mens magen føles litt roligere, drømmer jeg meg langt forbi grensene tørre byråkratater har satt for at husmorspornoen skal få selges i en kiosk, og bli kalt nettopp husmorporno. Vi er og vi elsker som havet. Uforutsigbart, i en bølge av smerte og nytelse, i en tornado av følelser og kanskje selvforakt vi begge har lagt bakerst i hodet sammen med alt annet av turbulente minner.

 
Den nasale stemmen på toget melder om at neste stasjon er min. Damen skal visst videre. Enda et blikk. Jeg overser det, alt for langt inn i mitt eget sultne sinn til å smile for å gjøre henne forlegen igjen. For nå skjer det. Nå skal jeg hjem for å gjøre akkurat det hun mistenker meg for.
 
Mens jeg reiser meg opp, skjelven i beina, ser jeg så vidt i øyekroken at hun klapper sammen boken og overgir seg til den stakkarslige bananen. Kanskje skal hun hjem i kveld og drømme om stallgutten. For alt jeg vet kan boken være om noe helt annet, og hun kan ha et flott sexliv, det kan være det samme: Selv har jeg min egen fysiske deg å elske med - jeg i deg, du i meg, vi om hverandre, og sammen skal vi gjøre selve havet sjalu på vår ville natur.

Som vanlig en deilig blanding av fiktivt og sannhet.
Photos by the bold, daring, talented Joel Sossa.