Untitled

Posted on

It was like being ripped out of a fairytale

The only stardust sprinkled reality I knew

I was fumbling in the dark

Alone

Completely paralyzed with fear

Until I met you

 

Safety

 

And then -

As some kind of sick joke 

Or karma or whatever

It turned out to be

Yet another nightmare 

 

Photo by Paco del Monteros

 

 

KONTROVERSIELL

 

Vinteren 2008 leverte jeg min første tentamen i norsk skriftlig. Oppgaven sa at teksten skulle hete "Blomsterbedet" , som seg hør og bør når man ber tolv- og trettenåringer skrive sine uskyldige tanker ned uten alt for mange grammatiske feil og innholdsmessige mangler. Jeg skrev en tekst om et sted ungdommen kalte blomsterbedet som et slags skalkeskjul, et møtested for festing, dop og det som verre var. Hovedpersonen var en av disse litt sjenerte, lett påvirkelige jentene, og lang historie kort; hun endte opp død av en overdose i et badekar. Jeg? Jeg fikk toppkarakter og innkalling til bekymringsmøte på skolen.

 

De direkte stygge tekstene er erstattet med vage, mindre håndfaste hendelser. Lærerne som kalte inn til bekymringsmøter er erstattet med kunder som setter pris eventyrlandet hjernen min representerer. Jeg? Åtte år senere er jeg (minst) like mørk, (minst) like kontroversiell som jeg alltid har vært. Bare at nå er det liksom ok, sosialt akseptert om så uglesett - for jeg er blitt voksen. Jeg ble bare sånn, og folk slo seg (no urolig) til ro med det.

Synonymer til kontroversiell: 

brannfarlig
omdiskutert
omstridd
usikker
vanskelig

 

Med årene lærte jeg å filtrere ut det værste. Det er ikke alltid nødvendig å ha den høyeste stemmen, de mest vågale utsagnene eller våteste drømmene - i hvert fall ikke ytre dem. Det ble en kunst å holde på egne verdier samtidig som å unngå å tråkke noen solid på tærne. Å "holde munn til man blir spurt" som en smart mann sa. Jeg gikk fra å være den mest høylytte til å være den mest lavmælte: registrerte, observerte, uten å tilføye stort selv. Kun i gode venners lag kom mine gullkorn, og med positiv respons. For selv om samfunnet i helhet om ikke frykter, i alle fall er utilpasse med kontroversielle innskudd, er enkeltmennesket heldigvis kommet litt lenger. Det tør å høre, uten å krenkes. Det klarer å skille mellom debatt og angrep på person.

 

"Controversy is part of the nature of art and creativity"

- Yoko Ono

Etter noen år i stillhet gikk opp for meg at noen har fryktelig vonde liktær uansett. For å sitere én av de mest omdiskuterte, vanskelige, kontroversielle personene i vår tid, Yoko Ono; "Controversy is part of the nature of art and creativity". For ikke å nevne andre jeg fascineres av som Manson og Eminem. Deres kreativitet og evne til å skape omstridt kunst. Jeg tror som Yoko at det å være kontroversiell er en egenskap: både en byrde og en fordel, litt etter som. Ingen nøytralitet - enten liker folk deg, eller så misliker de deg relativt kraftig. Enten beundrer de slike ville tankebaner, eller irriterer seg over alt det bisarre. Men uansett reaksjon, er det de kontroversielle i samfunnet som tvinger oss fremover. Og skal jeg være helt ærlig med meg selv, hadde jeg vært ulykkelig hvis jeg nektet meg selv å publisere det bildet eller den teksten fordi én eller annen kan komme til å bli fornærmet. Om det gjør meg til en omstridd, vanskelig eller til og med usikker person får det heller være. Nå er jeg i allefall voksen og kan ta støyten på strakere arm enn jeg kunne som tenåring.

 

Hadde det ikke vært for at jeg fant gleden i å skrive "Blomsterbedet", hadde jeg ikke fortsatt å skrive. Hadde jeg ikke i min tid nesten higet etter å provosere, i det minste fremkalle en reaksjon, hadde jeg ikke skaffet meg et bittelite navn i bloggverden, eller gjort bildekunst i dag. Hadde jeg ikke hatt akkurat den hjernen, de tankene jeg har, hadde jeg verken hatt en jobb jeg kan både gjøre og elske, eller menneskene jeg elsker og som elsker meg i dag. Med årene gikk jeg fra den ene ytterlighet til den andre, og landet et sted på midten. Og takk og pris for at jeg, enten det er grunnet arv eller miljø eller et kaotisk potpurri, har blitt den kontroversielle sjelen jeg er.

“There is only one way to avoid criticism: say nothing, do nothing, be nothing.”

― Aristotle

Our kingdom

Posted on

The vanity table by the window looks completely different post war. The light is somehow different, like the curtains closed after our final great performance.

My rituals are the same as always. I paint away the darkness under my eyes, hide my tired skin under layers of expensive labels and contour my mask carefully on. And I can´t help but wonder: was it ever a chance of bliss? Was it ever supposed to be us? Or, was it nought but a chaotic and painfully pleasant dream, forged by promises by two lonely, stupidly naive beating hearts?

We were once great, remember? Cheered on, admired by friends and lovers alike. And me, most of all. I adored you - idolized you to be honest. We were King and Queen in our own surreal bubble of hopes and dreams, laughter and complete and total ignorance as to our surroundings.

And though the vanity table by the window looks completely different post war, and though I would rather die a hundred times over than to admit it; I can not make myself regret my decision to unconditionally, blissfully, stupidly loving you right until the very abyss of our kingdom. 

 

Morgenlyset

Posted on

Du er så sårbar når du sover.
Når du ligger i forvridde positurer,
som utstråler åpenheten jeg ikke finner.
En svakhet i en tilsynelatende sterk person.

Hva drømmer du om kjære?
Meg? Hun?
Jeg vil både smile og gråte
Men aldri fortelle

Morgenlyset
som danser over en prikkete brystkasse
Liksom vasker vekk trekkene
som tidvis skremmer meg og tenner meg.

Du er så jævlig fin der du ligger.
Så vanvittig fristende,
og jeg har så lyst til å presse
kroppen min mot din.
Men jeg lar vær,
og nyter synet av deg i noen
sekunder, minutter, timer til.

Til du våkner,
og lar morgenlysten ta over.

Lar trekkene som tidvis
skremmer meg og tenner meg
skylle over oss begge.

Som havet

Posted on

Ved siden av meg på toget sitter en dame, i femtiårene - tror jeg, jeg synes bestandig det er så vanskelig å bedømme alderen sånn. Det tror jeg alle gjør, jeg har gått for å være både seksten og tjueseks. Hun sitter og leser en eller annen kioskroman, helt sikkert førsteklasses husmorporno. I det irriterende lille og upraktiske nettet foran henne ligger et magasin som mer eller mindre omhandler slanking og å elske seg selv, kompanjert av en stakkarslig banan. Jeg har ikke sett henne spise hele turen. Der sitter hun med erotikken i hodet, lever seg inn i en annens sexliv med et begjær om at det var hun som hadde vill, hensynsløs men samtidig øm elskov med stallgutten heller enn vaneligg med sin en gang så interesserte ektemann. Kanskje han vil ha henne igjen på samme måte som da de giftet seg hvis hun bare strammer opp bakenden litt til. Nei, stallgutten får holde for nå. Bananen får vente til hun er ordentlig sulten.

Det hender hun kaster små blikk til siden, ser septumen min, det ville håret og den slitne jeansen. Jeg smiler bare tilbake, jeg er vandt til å bli sett to ganger på, enten det er av misbilligelse, facinasjon eller rett ut avsky. Så smiler hun fort tilbake og ser brydd ned i husmorpornoen igjen. Som om jeg har tatt henne i et øyeblikk ute av ansiktet utad, den hun alltid har stålkontroll på ellers. Det plager meg ikke. For lite vet hun, faktisk er det nesten underholdene, der hun drømmer om ømme kyss og bit, at jeg er på vei til deg for å ha langt mer enn den ville, hensynsløse sexen hun lengter så bittert etter.

Kanskje tenker hun på meg også. Hvor skal hun. Hva vil hun i livet. Og kommer hun egentlig noen vei i livet med den der forferdelige ringen midt i trynet. Er det noen som elsker henne. Er det noen som elsker med henne. Svarene er stort sett ja. Hun får velge selv hvilke som ikke er, for jeg sitter med et sultent sinn, en fuktig truse og skittne tanker, og kommer på, for sikkert fjortende gang på den fem timer lange togturen at om en liten stund har jeg de store armene dine i et jerngrep rundt meg. Jeg er nok akkurat som hun mistenker at en med ring i nesa og vilt hår er.

"Jeg er redd og kvalm, våt og klar.
Det reflekterer oss godt, som en slags universets ironi"

Brått går det opp for meg at det faktisk er nå snart. Og sommerfuglene minner mer om fiskekroker i magen nå, jeg er redd og kvalm, våt og klar. Det reflekterer oss godt, som en slags universets ironi. Vilt og brutalt, stygge og vakre, alt annet enn rolig og stabilt - takk gudene for det. Kjærligheten er ikke som på film, i allefall ikke for meg. Kjærligheten er urolig og skarp, overraskende og jævlig, men så avsindig tilfredsstillende. Måten vi elsker på er ikke som på film. Mens magen føles litt roligere, drømmer jeg meg langt forbi grensene tørre byråkratater har satt for at husmorspornoen skal få selges i en kiosk, og bli kalt nettopp husmorporno. Vi er og vi elsker som havet. Uforutsigbart, i en bølge av smerte og nytelse, i en tornado av følelser og kanskje selvforakt vi begge har lagt bakerst i hodet sammen med alt annet av turbulente minner.

 
Den nasale stemmen på toget melder om at neste stasjon er min. Damen skal visst videre. Enda et blikk. Jeg overser det, alt for langt inn i mitt eget sultne sinn til å smile for å gjøre henne forlegen igjen. For nå skjer det. Nå skal jeg hjem for å gjøre akkurat det hun mistenker meg for.
 
Mens jeg reiser meg opp, skjelven i beina, ser jeg så vidt i øyekroken at hun klapper sammen boken og overgir seg til den stakkarslige bananen. Kanskje skal hun hjem i kveld og drømme om stallgutten. For alt jeg vet kan boken være om noe helt annet, og hun kan ha et flott sexliv, det kan være det samme: Selv har jeg min egen fysiske deg å elske med - jeg i deg, du i meg, vi om hverandre, og sammen skal vi gjøre selve havet sjalu på vår ville natur.

Som vanlig en deilig blanding av fiktivt og sannhet.
Photos by the bold, daring, talented Joel Sossa.

 

Hun

Posted on

Så lenge jeg kan huske, har hun hatt denne effekten på meg. Fått meg til å føle meg både viktig og samtidig underlegen. Det nysgjerrige blikket når jeg fortalte, søkende etter hva som befant seg i mitt hode. En å sammenligne med, kanskje. Den rungende latteren når jeg spøkte, som om jeg var verdens beste underholdning. Som om hun kunne tilbragt alle livets timer i latterkrampe. Alle livets timer med meg. Den lekende lette tonen, de villeste tanker som bare hun ytret uten et fnugg av skam. Om universet, enkeltmennesket, sex og livslyst - alt med de sultne flammene i øynene. Hun hadde en slags fri, lokkende måte å uttrykke seg på, som jeg både beundret og fryktet.

Hun var vill. Måten hun elsket på, som om vi to var de eneste i verden. Som om solen ikke skulle komme opp igjen, og dynen med det blomstrete sengetrekket var det eneste stedet som fantes. Som om jeg var alt hun trengte og ville ha, selv om jeg visste det bare var halve sannheten. Der og da var det sant. Det gnistrende, nesten forgudende blikket hun ga meg, og skrikene som druknet i puten. Hun tok det hun ville ha, og lot meg brutalt forta meg av de nesten perfekte formene hennes. Hun var vill, og hun gjorde meg vill. Sammen var vi rovdyr, på evig jakt etter livet.

Måneskinnet gjenspeilet seg over den klamme huden, lekte rundt over en nesten mager ryggrad. Det slo meg nok en gang hvor vanvittig vakker hun var. Og hvor skjør hun egentlig var når hun ikke visste at jeg var der. Enda en søvnløs natt. De små skjelvingene bekreftet tårene som bevisst ikke var mine å se. Der satt hun igjen, i en tåke av drømmer og minner - de som både ga henne liv og tok livet av henne. Jeg visste jo det, at hun var ødelagt. Likevel fikk jeg meg ikke til å si det høyt verken til meg selv eller til henne. Likevel fikk jeg meg ikke til å forstyrre tankene hennes for å holde rundt henne. For hun var hun. Min omsorg var hennes ydmykelse. Og jeg hadde vel slått meg til ro, så godt jeg kunne, med at hun var en egen art.

Hun hadde alltid hatt den effekten på meg. Fått meg til å føle meg både viktig og samtidig underlegen, utilstrekkelig. Hun fikk frem både det beste og det verste i meg. Og i alle år har jeg både elsket og hatet henne for akkurat det: At hun var hun.

Photographies by amazingly talented Lena Pogrebnaya, click them to see more of her work.

Lykke

Posted on

Så der sto vi. Splitter nakne, sårbare, med klamme hender og hverandres hjerter i den ene hånden - fortidens utallige, unevnelige handlinger i den andre.

Dette ordet: Lykke.
Hvordan definere det? Hvordan definere noe så hinsides intens?

Var det da universet fant det for godt å plassere meg inn i en familie som elsker meg? Da jeg fikk akkurat det jeg ønsket meg og kake med fem lys på? Var det da jeg fikk min første sekser på skolen? Min første kjæreste? Eller min andre, eller min tredje? Da jeg sakte men sikkert ble friskere fra to år på et mørkt rom? Min første betaling for å gjøre det jeg elsker? Da jeg giftet meg med mannen i mitt liv – mitt fjell, min person på denne planeten? Eller da jeg tok skrittet og tenkte mitt eget navn foran alle andres? Kanskje alle sammen. Kanskje ingen.

Jeg har følt meg så lykkelig at jeg ikke har visst hvor jeg skal gjøre av meg flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har elsket så høyt og intenst at hjertet mitt var millimeter fra å revne i alle arterier. Presset ut en glede jeg verken visste fantes eller visste om kroppen min kunne takle. Jeg har vært så frustrert, redd og grepet av total panikk at trykket i brystet mitt truet med å kvele meg. En dag på toppen av verden, den neste i en fjellsprekk der hvor, uansett hvor hardt du ser, ikke skimter en eneste solstråle.

Var det kjærlighet første gang jeg kysset noen? Første gang jeg lå med noen? På den tiden føltes det sånn. En overveldende følelse av lyst, glede og stolthet første gang jeg kysset nedover en feilfri kvinnekropp, eller første gang jeg sa ”Jeg elsker deg”.

Jeg vil kanskje aldri oppleve følelsen av mitt nyfødte barn på brystet, men jeg følte det alle foreldre snakker om - en kjærlighet jeg ikke visste eksisterte, da jeg holdt nevøen min inntil meg for første gang. Og den kjærligheten som allerede var for mye for en jente på skarve sytten, ble bare sterkere med årene; I går, da han kastet armene rundt halsen min, kysset meg på kinnet, la seg inntil meg med en idiotisk barnebok i fanget og sa han hadde savnet meg masse. Det er kjærlighet, det vet jeg med full og hel sikkerhet.

På alle tidspunkter; i alle bosituasjoner, romantiske, seksuelle, vennskapelige tidspunkter i livet mitt har jeg tatt et skritt tilbake og bestandig tenkt det samme: Kan man dø av angst? Kan man dø av lykke? Av kjærlighet? Hva faen gjør jeg nå? Så har jeg sovnet og håpet på to ting:

1. Jeg våkner og alt er på magisk vis i skjønneste orden
2. Jeg sovner med én lykkelig tanke i en alt for kaotiske hjerne, og våkner ikke igjen.


Selv om det kun er tanker for å berolige, er det nettopp det; utrolig beroligende. Noen har en lang medisinsk definisjon, en diagnose og piller på resept, noen kaller det enkelt og greit klin gæærn eller lignende. Det kan være det samme, utfallet er uansett; Det er en evig berg-og-dal-bane å være en person med et så stort hode. Som en av mine fantastiske mennesker, den mest bekymringsfrie sjelen jeg kjenner sier; ”Du har det med å bli litt revet med, du. Det må du både passe deg for og nyte.”

Så her står vi. Splitter nakne, sårbare, med klamme hender og hverandres hjerter i den ene hånden - fortidens utallige, unevnelige handlinger i den andre. Valget er enten å holde seg en meter fra kanten, slippe hjertet og holde seg trygt fast. Eller; å slippe taket, lukke øynene, gripe hjertet med den klammeste hånden og hoppe. Skadene kan være massive, katastrofale. Men går det bra, da har vi vunnet mer enn vi kunne håpet på. Da er vi, om ikke for alltid, nå det vi tror er lykkelig. Og det må være det viktigste.

Kanskje er lykke, dette ordet vi er så glad i å bruke men som er tilsvarende vanskelig å gripe, akkurat det vi tror det er der og da. Den vanvittige ilden i oss, der og da, i øyeblikket. Dog det viser seg å være knusende i ettertid, kanskje det var brennende lykke i det gitte tidspunktet. Jeg tror det.

Disse tankene, både fiktive og sanne, skrev jeg for noen måneder siden, og fant den frem fra arkivet nå. Personlig, men noe jeg tror ethvert månebarn kan kjenne seg igjen i - i hvertfall deler av det.

Back on track

Posted on

So, here I am, once again, missing the hell out of blogging. A lot has changed in the last year, and I think it´s time for me to push myself into being more creative again. Since I launched my company web and concept Creatingwild, I´ve been knees deep in work. And by all means, that´s amazing, I love my work, and I feel so privileged! But, it unfortunately means more time designing, coding, creating websites than to actually spread inspiration on them as I used to. And, I´ve realized that I spent much more of my time with technical issues, marketing, accounting and other behind-the-scenes-stuff than I do front end creating.

“I believe I speak for all creatives, when I say that my mind is a colorful wonderland that needs constant inspiration to properly function.”

Det å elske

Posted on

journal1 logo

Jeg elsker hvordan håret ditt faller naturlig, og hvordan du spiser med tallerkenen i fanget. Jeg elsker hvordan du lukter om morgenen, og hvordan smilet med det lille hullet brer seg når du ser på meg. Jeg elsker at du alltid holder meg inntil brystet ditt når jeg klemmer deg og at du alltid sier ha det som om det er en måned til vi sees enda du bare skal på butikken. Jeg elsker at du alltid ler når jeg er en luring, og at du er en luring tilbake. Jeg elsker hvordan du holder paraplyen mest over meg når det regner, og at jeg må stå på tærne for å kysse deg. Jeg elsker dine små særegne trekk, og dine vaner og uvaner. Jeg elsker deg.

From when I was seventeen and more in love than I could handle.
Originally published 05.08.12